Første gang på Kongsberg Jazzfestival var i 1993, og da møtte vi en barbeint fiolinist i kjole og hvitt uten skjorte – som spilte jazz så strengene slo gnister. (Og de som var der vil for alltid huske sitatet: «Now I’m gonna play a tune from an old motherfucker called Vivaldi!»)

Noen år senere opptrådte han som rene rapperen i joggebukse, skinnjakke og sokker i hver sin farge under en klassisk duokonsert i Oslo konserthus. ”Pønker, ”opprører” er bare to av de betegnelsene som er blitt klistret på ham i tidens løp. ”Folk kan si at jeg er en klassisk fiolinist om de vil det, men jeg har bestandig sett på meg selv som en musiker som spiller musikk og ikke bare en del av den.”

Slik møter Nigel Kennedy de som tenker musikk i båser. Selv har han gjennom en mer enn 20 år lang karriere vist at musikk er noe som er i evig forandring – for igjen å sitere ham. De som har opplevd ham på scenen, vet jo også hvordan han både spontant og bevisst bryter med alle konvensjoner for riktig å understreke dette poenget.

Jazzen frigjorde ham
1999 var han tilbake på festivalen vår, og denne gangen med sin Jimi Hendrix-konsert. Og så kunne vi fortsette med å ramse opp prosjekter og så ulike samarbeidspartene som Paul McCartney og Kate Bush på den ene sida og Ron Carter og Joe Lovano på den andre.

De to sistnevnte møter vi sammen med Nigel Kennedy på den kritikerroste cd’en ”The Blue Note Sessions” fra 2005, og jazzen har vært som en rød tråd gjennom hele musikklivet hans. Som 10-åring lærte han seg å spille Fats Wallerlåter på piano. 16 år gammel spilte han sammen med Stéphane Grappelli i selveste Carnegie Hall, og platedebuten hans fra 1984 het kort og godt ”Nigel Kennedy plays jazz” – og det gjorde han i trioformat. Og i tillegg til en rekke fiolinkollegaer framhever han spesielt en annen Kongsbergaktuell stjerne Wayne Shorter som en av de mest sentrale inspirasjonskildene sine. Yehudi Menhuin som var lærer og mentor for Nigel Kennedy gjennom hans viktigste formingsår, framhever sterkt hvordan han først lyktes gripe det sentrale i klassisk musikk etter å ”ha frigjort seg selv i jazzens improviserte verden”.

”Jeg hater å gjenta meg selv!”
Nå som Nigel Kennedy har passert 50 år, er det noen som undres på om han kommer til å slå seg til ro som mer av en vanlig, tradisjonell musiker. Musikalsk virker det i hvert fall ikke slik. Han har i de siste åra han pendlet mellom England og Polen, hvor han er kunstnerisk leder for Det Polske Kammerorkester, samtidig som han har utforsket polsk musikk sammen med et av landets ledende jazzband. Og når jazzen tar opp stadig større deler av livet hans, henger nok det sammen med noe han sterk framhever med den musikkformen: ”I jazzen spiller du aldri samme tingen to ganger, og jeg har bestandig likt at musikk skal være ny og frisk – for jeg hater å gjenta meg selv!” Dette kommer vi garantert til å oppleve i Tubaloonen torsdag kveld.